Gjentagelsen ble utgitt 16. oktober 1843, bare tre kvartaler etter Kierkegaards mesterverk, Enten-Eller, og sammen med skriftet Frygt og Bæven, som omhandler Abrahams hengivenhet til Gud gjennom villigheten til å ofre sin sønn Isak. Denne boken ble skrevet i kjølvannet av bruddet med Kierkegaards forlovede, Regine Olsen, og de fleste av tekstene ble til under et opphold i Berlin. Etter å ha blitt informert om at Regine hadde forlovet seg med en annen, gjennomgikk boken betydelige endringer, da Kierkegaard reflekterte over sine egne livsvalg og de moralske og filosofiske konsekvensene av dem. I Gjentagelsen møter vi tre karakterer: den fiktive forfatteren, Constantin Constantius, en 'estetiker' i tradisjonen fra Enten-Eller; en ung mann, referert til som 'Det unge mennesket', som skriver intime brev om sin ulykkelige kjærlighet og religiøse sværmerier til Constantius; samt Job fra Det gamle testamentet, som blir en besettelse for den unge mannen. Det er først når den unge mannen får vite at hans elskede har giftet seg, at han oppnår en form for fred – en fred som gjør det mulig for ham å bli seg selv og å uttrykke seg som dikter. Gjennomgående er bokens hovedtema det filosofiske begrepet 'gjentagelsen', som blir utforsket på mange forskjellige måter, både analytisk og dikterisk. Av alle Kierkegaards verk, er Gjentagelsen, sammen med Forførerens Dagbog, den mest romanaktige av hans bøker.
