Luca mikrokozma, utgitt i 1845, er det første av de tre mest kjente verkene til Njegoš. Boken består av seks dikt skrevet i deseterce, der poetisk refleksjon over sjelens lengsel etter det guddommelige og årsakene til menneskets fall står i sentrum. Mange anser dette verket for å være det største poetisk-religiøse bidraget innen serbisk filosofisk litteratur. Njegoš skrev dette verket i en tilstand av dyp konsentrasjon og isolasjon i løpet av de første fire ukene av fasten. Skriften fremkaller en reise der sjelen, befriet fra materielle bindinger og hevet til himmelske sfærer, veiledet av en engel, når frem til kunnskapens kilde. Her, ved å drikke av denne kilden, får sjelen innsikt i hvordan mennesket, etter Satans opprør mot Gud, ble forvist til Jorden.
