David Hume er en av Storbritannias mest anerkjente filosofer, kjent for sin rolle som historiker og essayist, samt som en sentral skikkelse under opplysningstiden. Humes arbeid befinner seg i spenningsfeltet mellom skepsis og naturalisme, der han balanselegger mellom en dyp fortvilelse over sinnets begrensninger og en optimisme knyttet til de fremskritt vi kan oppnå ved å forstå disse begrensningene. Denne komplekse balansen har resultert i en rekke tolkninger av hans skrifter, noe som gjør lesning av Hume til en kontroversiell opplevelse. I dette nye perspektivet på hans verker, utforsker Simon Blackburn hvordan Hume kan oppfattes som en av de tidligste og mest innflytelsesrike evolusjonspsykologene, som tilbyr troverdige naturvitenskapelige forklaringer på hvordan vi bør oppfatte oss selv og utviklingen av vår menneskelige eksistens.
