Henrik Ibsens siste teaterstykke, «Når vi døde vågner», ble utgitt i 1899 og er en dyp refleksjon over livet, kunst og menneskelige relasjoner. I sentrum av historien står Arnold Rubek, en anerkjent bildekunsner som har oppnådd stor internasjonal berømmelse med sin skulptur «Oppstandelsens dag». Modellen til denne skulpturen, Irene, hadde sterke følelser for Rubek, men disse følelsene ble aldri gjengjeldt. Når Rubek opplever et kreativt sammenbrudd, begynner han å tro at Irene er nøkkelen til å gjenfinne sin kunstneriske inspirasjon. Gjennom Irenes ord i stykket får vi et innblikk i den dype erkjennelsen av livets forgjengelighet: «Det uopprettelige ser vi først når - Når vi døde vågner [...] Vi ser at vi aldri har levet». Dette mesterverket gir leseren en tankevekkende utforskning av hva det virkelig betyr å leve og skape.
