I 1964 etterfulgte Jürgen Habermas Max Horkheimer som professor i filosofi og sosiologi ved Goethe-universitetet i Frankfurt, samt ledet det kritiske teoris anerkjente Institut for Socialforskning. Hans tiltrædelsesforelesning, 'Erkendelse og interesse', bygde videre på arven fra den første generasjonen i Frankfurterskolen, og etablerte en ny standard for vitenskapsteori som omfavnet en frigjørende erkjennelsesinteresse. Habermas ble raskt en sentral figur i ideologikritikken under studentopprøret, og hans engasjement for en rationell og maktfrid dialog bidro betydelig til den nye demokratiske kulturen. I boken 'Teknik og videnskab som “ideologi”' fra 1968, signaliserer tittelen allerede retningen på Habermas’ tenkning. Denne tidlige samlingen av filosofiske tekster åpner med en betydelig lesning av Hegel, 'Arbejde og interaktion', som har gitt mye inspirasjon til Habermas’ senere diskusjon om kommunikativ handling. Avslutningen kommer med forelesningen om erkjennelse og interesse, som knytter sammen trådene i hans teoretiske perspektiv.
