I veiledning møter vi et komplekst samspill mellom veileder og den som blir veiledet. Her skal den veiledede utforske et nytt landskap, der veilederen allerede besitter erfaring og innsikt. Veilederen fungerer som en støtteperson og guide, men bringer også med seg sine unike perspektiver og tanker. Denne ulikheten kan både inspirere til personlig vekst, men kan i noen tilfeller også hindre utviklingen dersom tilnærmingen ikke er riktig. Derfor reiser dette samspillet flere etiske spørsmål som må adresseres. Boken *Til den andres beste* tar for seg veiledningsetikk og stiller spørsmål ved hvordan vi kan sikre at veiledning fungerer som et etisk prosjekt, hvor målet er å gjøre det gode og rette for den andres beste. Den nyeste utgaven av boken inneholder også to nye kapitler som drøfter eksistensiell skjørhet i en veiledningssammenheng og samrefleksjon som en verdifull metode i veiledningsprosessen. Dette gir leseren en dypere forståelse av de etiske utfordringene og mulighetene som finnes i veiledning.
