Inger Christensens andre roman fra 1969 setter teksten i sentrum som selve hovedpersonen. I denne fascinerende fortellingen utforskes forholdet mellom språk og identitet på en dyptgående måte. Romanen er bygget opp av en rekke brev skrevet av fem kvinner som alle hevder å ha en forbindelse til mannen Azorno. Hver kvinne bringer sitt unike perspektiv, og gjennom deres stemmer avdekkes ikke bare deres relasjoner til Azorno, men også deres egne identiteter og erfaringer. Med en mesterlig penneføring inviterer Christensen leseren til å reflektere over hvordan språk former vår virkelighet, samt hvordan vi forstår oss selv og hverandre.
