I romanen 'Rosenreglen' av Liv Nimand Duvå følger vi en kvinne som flytter inn i et nyetablert kollektiv ved foten av en skog. Hun har den krevende oppgaven å forberede en kunstutstilling i løpet av de neste seks månedene, og hun lengter etter fred og arbeidsro. Etter hvert som hun fordypet seg i arbeidet med utstillingen, begynner merkelige hendelser å inntreffe, både i huset og i skogen rundt. Den dypere hun graver i hukommelsene fra sin barndom, särskilt fra da hun var tretten år gammel, desto mer hjemsøkt blir hun av fortiden. I denne perioden med isolasjon levde hun med en fotograf og kjempet med en spiseforstyrrelse, samtidig som hun navigerte mellom forventningene fra sin mormor og mor som trodde de kunne gi henne et bedre liv. Deres intensjoner har imidlertid forvandlet seg til en byrde hun føler hun må hevne. Etter hvert som tiden går, blir livet i kollektivet stadig mer komplisert og farlig, ikke bare for kunstneren, men også for de andre som bor der. Denne gripende fortellingen undersøker temaer som ensomhet, kunstnerisk streben og de dype sporene fra fortiden.
