I boken "Solisterne" tar H.C. Andersen og Søren Kierkegaard leseren med på en reise gjennom Europa mot Rom i slutten av 1849. Det usannsynlige paret utveksler dype tanker om temaer som kjærlighet, angst, glede, selvet, døden og livet etter dette, samtidig som de reflekterer over sin kunstneriske virksomhet. De diskuterer spørsmål om den manglende anerkjennelsen av deres verk, pressens økende makt, den voksende naturvitenskapen, folkestyrets fremmarsj og krisen i kristendommen. Boken inneholder dagbogsnotater som dokumenterer både inntrykk fra reisen og minner fra deres liv, og gir et levende innblikk i de episoder som har formet deres historier og bidratt til deres varige innflytelse. Dette sansemettede reiseeventyret gir ikke bare innsikt i solistenes livssyn og verk, men inviterer også leseren til å reflektere over sin egen tilværelse. Til tross for deres forskjeller oppdager vi mellom dem betydelige likheter som fremmer en gjensidig sympati, nærmest et vennskap, som modnes mot slutten av reisen.
