Fra februar 1945 til Danmarks befrielse ankom omtrent 250.000 tyske flyktninger til Danmark, og de fleste av dem kom med skip fra de østlige delene av Tyskland. Denne bølgen av flyktninger besto hovedsakelig av kvinner, barn og eldre menn, mange av dem i tragisk forfatning, som førte til et høyt dødstall. Danskerne hadde liten vilje til å hjelpe disse tapte fiendene, og den tyske besettelsesmakten ble derfor ansvarlig for dem. Da Danmark endelig ble fritt, snudde situasjonen seg dramatisk. De danske myndighetene ble nå pålagt å ta seg av flyktningene, som ble nødmessig innkvartert i skoler, sportshaller, kollegier, forsamlingshus og hoteller over hele landet. Det brede flertallet av befolkningen ønsket at de skulle bli kvitt flyktningene så snart som mulig. I sensommeren 1945 ble det klart at det ikke ville være mulig å returnere flyktningene til Tyskland med det første. Dermed startet det kolossale og følsomme arbeidet med å etablere rammer for flyktningenes liv og opphold i Danmark, på ubestemt tid. Samtidig innledet man forhandlinger med briter, amerikanere, russere og franske myndigheter for å få dem til å ta imot flyktningene.
