Adolf Eichmann, en høytstående SS-offiser, ble betraktet som hjernen bak den tragiske logistikkplanen for deportasjonen av Europas jøder. Etter krigen flyktet han til Argentina, der han i 1960 ble oppdaget og kidnappet av israelske agenter. Året etter, i 1961, stod han til rette i en oppsiktsvekkende rettssak i Jerusalem, som fanget verdens oppmerksomhet. Hannah Arendt, som var tilstede som korrespondent, dokumenterte begivenhetene og deres betydning i sin bok "Eichmann i Jerusalem" fra 1963. Arendts verk introduserte en ny forståelse av ondskap, særlig med begrepet 'den banale ondskapen', og har siden blitt en sentral tekst innen holocaustforskning. Boken, som er utstyrt med et etterord av historikeren Therkel Stræde, belyser også den påfølgende forskningen om Eichmanns rolle i holocaust. "Eichmann i Jerusalem" er en del av Gyldendals Filosofibibliotek, en serie som utforsker både klassisk og moderne filosofi og inviterer lesere med en interesse for filosofi til å fordype seg i de store tankene fra fortiden og nåtiden.
