Usikkerhet er en uunngåelig del av livet, og det er umulig å ha all nødvendig informasjon for å ta de perfekte beslutningene. Å erkjenne dette gir oss muligheten til å balansere vår tendens til overoptimisme med en aksept av våre egne begrensninger. I boken 'Intelligent Accountability' undersøker Didau to motstridende modeller for skoleforbedring: deficitmodellen, som antar at problemer alltid er noen andres skyld, og surplusmodellen, som ser på problemer som utilsiktede systemfeil. Ved å omfavne surplusmodellen kan vi utvikle et system med intelligent ansvarlighet. De grunnleggende prinsippene for dette systemet er tillit, ansvarlighet og rettferdighet. Når vi blir betrodd, blomstrer vi, men hvis ingen bryr seg om vår innsats eller holder oss ansvarlige, er det usannsynlig at vi presterer vårt beste. Det finnes lærere som fortjener mer tillit og som krever mindre overvåking enn andre. Men for å oppfylle kravene til likhet, ender vi ofte opp med å behandle alle lærere som om de var like lite pålitelige. Jo mer vi stoler på lærerne, desto mer autonomi bør de få. Boken utfordrer oss til å tenke nytt om ansvarlighet i utdanningssystemet.
