Oliver Bateman er en skikkelig kjaser. Det har gått et tiår siden jeg så ham sist, og selv om tid har vært sjenerøs med hans uimotståelige utseende, har den ikke vært vennlig mot hans holdning. Han ble født sur, så jeg vet ikke hvorfor jeg hadde forventet at vårt første møte som voksne skulle bli annerledes enn vårt siste farvel som tenåringer. Det eneste som er verre enn at han ikke kjenner meg igjen, er å være stuck som nabo til ham i overskuelig framtid. Vi kommer overhodet ikke overens, og selv om datteren min er besatt av ham, klarer ikke dette å dempe temperamentet mitt når han med vilje trykker på alle de riktige knappene for å få en reaksjon fra meg. Likevel, selv om jeg minner meg selv på det, er det åpenbart at jeg ikke har hatt noen som vekker denne typen følelser i meg på mange år. Det føles nesten like godt som den første strøket av hendene hans mot huden min og pusten hans på leppene mine. Han hjelper meg med å åpne meg og minner meg på at «mor» ikke trenger å være min eneste identitet. Det er vanskelig å skape et nytt liv for seg selv når man har bånd til et som man ikke klarer å riste av seg.
