En dyp åndedrag. To langsomme blunk. Tre hule slag. Jeg er fortsatt her. Etter tre år er ikke det minnet like nødvendig lenger. Men alle har sine dårlige dager. Dette er definitivt en av dem. Inntil en sjarmerende liten gutt løper inn i butikken min. Hans livsglede får meg til å smile på en måte jeg lenge har mistet. Deretter møter jeg faren hans. Vel, «konfrontere» er mer presist. Brance Stone er ustabil. Støtende. Harde ord. Og han kan ikke bry seg mindre. Ikke at jeg ønsker at han skal. Jeg får frostskader bare ved å se inn i Brances iskalde blikk. Men det er noe uunngåelig ved ham. Min elendighet lengter plutselig etter selskap. Den kvelende følelsen av følelsesløshet letter hver gang Brance er i nærheten. Bare det burde fått meg til å løpe i motsatt retning. Uansett hvor mye jeg prøver, klarer jeg ikke å unngå ham. Hvis bare jeg kunne forstå hvorfor. Som om han ville la meg. Jeg spør ikke. Han forteller ikke. En stille, bitter våpenhvile etablerer seg mellom oss. Det var vår første feil. Det blir absolutt ikke den siste.
