I 'Alfred and Emily' gir Doris Lessing et gripende tilbakeblikk på sin barndom i Sør-Afrika, hvor hun utforsker både de faktiske og fiktive livene til foreldrene sine. Dette er hennes første bok etter at hun ble tildelt Nobelprisen i litteratur, og den avdekker hvordan hennes fars forbitrelse over krigen - spesielt hans opplevelser i skyttergravene under Første Verdenskrig - har preget henne fra en ung alder: 'Jeg tror min fars sinne over skyttergravene tok meg over da jeg var veldig liten, og har aldri forlatt meg.' Lessing stiller spørsmål ved hvordan barn ofte opplever foreldrenes følelser som en belastning, en arv hun beskriver som en tung byrde. Gjennom en evocativ prosa utforsker hun sine foreldres liv, der faren ønsket et enkelt liv som engelsk gårdbruker, men ble alvorlig skadet under krigen og måtte leve med en kunstig beinproteses. Moren Emily, som elsket en lege som tragisk omkom i sjøen, tilbrakte krigen med å ta vare på sårede soldater på Royal Free Hospital. I første del av boken gir Lessing en fantasifull fremstilling av hva foreldrene hennes kunne ha oppnådd om de hadde fått leve et liv uten krigens ødeleggelser.
