Siden 1990 har Louise Glück utforsket en form som ifølge poeten Robert Hass er hennes eget verk. "Vita Nova" er, i likhet med sine umiddelbare forgjengere, en sekvens i bokform som kombinerer den ekstatiske uttykkene fra "The Wild Iris" med de mer jordnære dramaene som er utdypet i "Meadowlands". "Vita Nova" finner sitt utspring i det lange, vakre øyeblikket av vår, og presenterer en fortælling om både død og nye begynnelser, resignasjon og håp – en brutal, strålende og langtseende utforskning av menneskets tilstand. Som en sentral stemme på linje med den sene Yeats, tør "Vita Nova" å fremsette store utsagn. Med et skiftende perspektiv – både som streng samtalepartner og ivrig nybegynner – konfronterer Glück den grunnleggende menneskelige paradoksen, en skremmende handling av perspektiv som bringer den minste menneskelige håpet i konflikt med de enorme kreftene som former og hindrer det.
