Klimaendringskrisen er en realitet. Vår mulighet til å stoppe den har kommet og gått, men dette trenger ikke bety at verden er i ferd med å gå under. 'I dag nærmer den vitenskapelige dokumentasjonen seg det uomtvistelige. Hvis du er yngre enn seksti, har du en god sjanse til å være vitne til en radikal ustabilisering av livet på jorden – massive avlingssvikt, apokalyptiske branner, imploderende økonomier, episke flomkatastrofer, og hundrevis av millioner av flyktninger som flykter fra regioner gjort ubeboelige av ekstrem varme eller permanent tørke. Hvis du er under tretti, er det nesten garantert at du vil oppleve dette. Hvis du bryr deg om planeten, og om menneskene og dyrene som lever her, finnes det to måter å forholde seg til dette på. Du kan fortsette å håpe at katastrofen kan forhindres, og føle deg stadig mer frustrert eller rasende over verdens handlingslammelse. Eller så kan du akseptere at katastrofen er på vei, og begynne å tenke nytt om hva håp virkelig betyr.' Dette er Jonathan Franzens kontroversielle essay fra The New Yorker, nå tilgjengelig i bokformat, som utforsker en planet på randen av krise.
