«Plato's Four Muses» gir en ny og innsiktsfull analyse av Platons forfatterskap ved å presentere en grundig lesning av dialogen Phaedrus. Boken inneholder en introduksjon og en konklusjon som setter Platons tekster inn i en bredere kontekst. Mye av argumentasjonen dreier seg om Phaedrus, som anses for å være Platons mest selvrefererende dialog. Her omtales Platons henvisning til de fire musene i Phaedrus 259c-d som en indikasjon på de 'ingredienser' som former filosofisk diskurs, som viser seg å være en provokativt gammeldags form for mousikê. Forfatter Andrea Capra argumenterer for at Sokrates' overgang fra 'demotisk' til metaforisk musikk i Phaedo har sterke paralleller til Phaedrus, og at dette har en apologetisk karakter, ettersom Sokrates ble kritisert for å avvise tradisjonell mousikê. Denne parallellismen avdekker tre overraskende trekk som karakteriserer Platons arbeider: for det første, et mål av anti-intellektualisme der Platon motsetter seg de rasjonalistiske overskridelsene fra andre diskursformer, og dermed skiller seg fra både prosa og poesi; for det andre, en ny begynnelse for filosofien.
