Denne boken presenterer en overraskende påstand: Det å gruble over tap er ikke nødvendigvis en kilde til tristhet. Jonathan Flatley argumenterer for at omfavnelsen av melankoli kan være en vei tilbake til relasjoner med andre og kan inspirere mennesker til å omarbeide sitt forhold til omverdenen. Flatley viser hvordan et tilsynelatende tilfeldig utvalg av modernistiske forfattere og tenkere har demonstrert at estetisk aktivitet gir oss verktøy for å forstå og endre vår relasjon til tap. I kjernen av Flatleys analyse står tekster som Henry James’ "Turn of the Screw", W. E. B. Du Bois’ "The Souls of Black Folk" og Andrei Platonovs "Chevengur". Disse verkene deler med Sigmund Freud en interesse for å forstå de nedslående konsekvensene av vanskelige tap, samtidig som de med Walter Benjamin har håpet om at tap i seg selv kan bli en kilde til forbindelse og grunnlaget for sosial transformasjon. For Du Bois, Platonov og James fremhever fokuset på melankoli både de historiske røttene til subjektive følelsesliv og en til nå uuttrykt følelse av fellesskap.
