Dette banebrytende verket utforsker den antisemittiske myten om blodbeskyldninger, som har sine røtter i Europa og har overlevd frem til i dag. Historien begynner på midten av det 12. århundre, etter dødsfallet til den trettene år gamle William av Norwich, England, i 1144. Det var da beskyldninger om at jøder rituelt drepte kristne barn begynte å florere. Etter hvert som myten spredte seg over det europeiske kontinentet, ble den ytterligere forvrengt med påstanden om at jøder tok livet av kristne barn for å bruke blodet deres. Selv om anklagene om at jøder forgiftet brønner og vanhelliget nattverden har avtatt over tid, har blodbeskyldningene overlevd. I begynnelsen var historiene om blodbeskyldninger begrenset til klosterkrøniker og lokal folklore. Utviklingen av trykkekunsten på midten av 1400-tallet førte imidlertid til at disse historiene nådde ut til et bredere publikum, og bidro til å konkretisere vocabulariet, bildene og “faktaene” rundt blodlibel, noe som ga en varig mal for hat. Fortellingene om jøder som drepte kristne, spesielt historien om Simon av Trent, en liten gutt hvis kropp ble funnet under et jødisk hus i 1475, ble spredt vidt og bredt gjennom de nye trykkemetodene.
