Marsilio Ficino (1433–1499), den fremragende florentinske lærde, filosof og magiker, spilte en avgjørende rolle i renessansens gjenoppdagelse av Platons tanker. I 1484 publiserte han sine latinske oversettelser av Platons dialoger, en begivenhet som markerte en betydelig intellektuell milepæl. Dette gjorde det platoniske kanon tilgjengelig for Vest-Europa, etter nærmere tusen år, og sementerte Platons posisjon som en autoritet innen renessansens tenkning. Denne utgaven inneholder Ficinos grundige analyse og kommentarer til dialogen Phaedrus, hvor han utforsker temaet 'skjønnhet i alle sine former' og omtaler verket som en sublime teologisk avhandling. I kommentaren til Ion tar Ficino for seg en poetik som handler om guddommelig inspirasjon, hvilket fører til den neoplatoniske skildringen av sjelen som en rapsode, hvis sang er en oppstigning inn i Guds sinn. Begge verkene vitner om Ficinos forsøk på å gjenopplive en kristen platonisme og det som kan omtales som en orfisk kristendom.
