I boken "Dying for Time" utforsker Martin Hägglund hvordan store forfattere som Marcel Proust, Virginia Woolf og Vladimir Nabokov har formet romanens kunst for å formidle tidens opplevelse. Selv om deres verker ofte tolkes som uttrykk for et ønske om å transcendere tid, gjennom minner, øyeblikk av nærvær, eller en transcendent tilværelse etter døden, tar Hägglund for seg disse temaene fra en ny vinkel. Han hevder at frykten for tid og død ikke nødvendigvis springer ut fra et ønske om å overvinne tid, men snarere fra en investering i det temporale livet. Gjennom grundige analyser av Prousts "Recherche", Woolfs "Mrs. Dalloway" og Nabokovs "Ada", gir Hägglund oss en ny forståelse av sentrale emner i humaniorafagene, som tidsbevissthet, minne, traumer og overlevelse, samt skrivingens teknologi og kunstens estetiske kraft. På denne måten utvikler han en original teori om forholdet mellom tid og begjær, som gir ny innsikt i både litterære og filosofiske spørsmål.
