"Ecclesiastical History, Volume II" er en banebrytende og omfattende beskrivelse av de tidlige kristendommens utvikling. Eusebius av Cæsarea (ca. 260–340 e.Kr.), født i Palestina, var elev av presbyteren Pamphilus, som han trofast støttet under Diokletians forfølgelse. Eusebius ble selv fengslet i Egypt, men ble senere biskop av Cæsarea rundt 314. Under Konsilet i Nikea i 325 satt han ved siden av keiseren, ledet en moderat gruppe, og utarbeidet det første utkastet til den berømte trosbekjennelsen. Eusebius har skrevet mange lærde verk, blant annet "Martyrer av Palestina" og "Livene til Konstantin", samt flere apologetiske og polemiske verker. Han har også skrevet deler av kommentarene sine til Salmene og Jesaja, og "Chronographia", kjent hovedsakelig i armenske og syriske versjoner av den opprinnelige greske teksten. Men Eusebius' største berømmelse stammer fra hans "Kirkehistorie" i ti bøker, publisert mellom 324 og 325, som regnes som den mest sentrale kirkehistorien fra antikken og en stor kilde til kunnskap om den tidlige kirke.
