Nesten femti år etter andre verdenskrig er debatten om Franklin Delano Roosevelts holdning til jødene under Hitler litterært fortsatt kontroversiell. Noen forsvarer FDR ved å hevde at han redde millioner av potensielle ofre ved å beseire Nazi-Tyskland, mens andre kritiserer ham for moralsk likegyldighet, og anklager ham for å holde Amerikas dører stengt for jødiske flyktninger og for ikke å bombe gasskamrene i Auschwitz. I en grundig gjennomgang av denne intense debatten avdekker Richard Breitman og Allan J. Lichtman at presidenten hverken var en redningsmann eller en passiv tilskuer. I "FDR and the Jews" benytter de seg av mange nye primærkilder for å presentere et fascinerende portrett av en politiker som var både medfølende og pragmatisk, og som strevde med motstridende prioriteringer under farlige forhold. Ironisk nok gjorde Roosevelt i stor grad lite for å hjelpe de truede jødene i Europa i løpet av mesteparten av sitt presidentskap. Han satte innenrikspolitiske prioriteringer foran hjelpen til jødene, og tok hensyn til andres frykt for en antisemittisk reaksjon. Likevel viste han i noen tilfeller handling.
