Fiktionens skapere inviterer oss til å begi oss inn i fremmede verdener, som de vi finner hos Antigone, Don Quijote, Faust og Sherlock Holmes. Disse fiktive universene kan ofte anta former som ligner vår egen verden, men de kan også fremstå som ufullstendige, usikre eller irrelevante. Spørsmålet som da melder seg er: Hvorfor fortsetter fiksjonen å fascinere oss, og hva er det ved denne tiltrekningen som engasjerer oss så sterkt? I denne vakre boken presenterer Thomas Pavel en poetikk for fiktive verdener, der han utforsker deres egenskaper og hvorfor de eksisterer. Pavel, anerkjent som både litteraturteoretiker og forfatter, tilbyr en innsiktsfull analyse som også har en polemisk kant. Han påpeker at strukturalismen oppstod som et prosjekt for å revitalisere litteraturstudier ved hjelp av lingvistiske metoder, men at dette senere undergraver referensielle spørsmål og fremstår som foreldet. Pavel argumenterer for at det som virkelig betyr noe med fiksjon er dens relasjon til menneskets oppfinnelsesevne og de komplekse kravene til fantasi. Han beveger seg bestemt bort fra begrensningene i formalisme og tekstlig fokus, mot en dypere forståelse av det imaginære.
