Boken "On Modern Poetry" gir en skarp og sammenhengende fremstilling av moderne poesi i den vestlige tradisjonen, der forfatteren argumenterer for at fremveksten av lyrikk som en dominerende versestil er et symbol på individets tidsalder. Mellom slutten av det attende århundre og begynnelsen av det tjuende, gjennomgikk poesien i Vesten en bemerkelsesverdig transformasjon. Den nå vanlige oppfatningen av at poesi i stor grad korresponderer med en moderne forståelse av lyrikk – der en førstepersonstaler snakker selvrefererende – var ukjent for antikkens, middelalderens og renessansens poetikk. I løpet av en relativt kort tidsramme ga gamle vaner vei for nye perspektiver. Diktere fikk en enestående frihet til å skrive om personlige og til dels uklare erfaringer, bryte regler for rytme og syntaks, benytte et nyskapende ordforråd, samt å knytte førstepersonstaler opp til deres egne virkelige identiteter. Poesien ble derfor den mest subjektive sjangeren i moderne litteratur. "On Modern Poetry" rekonstruerer denne metamorfosen, og kombinerer teoretiske refleksjoner med litterær historie og nærlesninger av poeter fra Giacomo Leopardi til andre sentrale skikkelser.
