Hvordan kan beslutningstakere som har ansvaret for å beskytte miljøet og folkehelsen navigere seg unna falsk og misledende vitenskapelig forskning? Er det mulig å gi forskere en sterkere stemme i regulatoriske prosesser uten å gi fra seg for mye kontroll over politikken, og hvordan kan dette harmoniseres med demokratiske verdier? Dette er noen av de mange omstridte og aktuelle spørsmålene Sheila Jasanoff tar opp i sin grundige studie av hvordan vitenskapelige rådgivere former føderal politikk. Med sine utvidede roller som rådgivere har forskere blitt en formidabel «femte gren» av regjeringen. Til tross for at regulatoriske byråers økende avhengighet av vitenskapelig og teknisk informasjon har gitt forskere større innflytelse over offentlig politikk, er det uenighet om hvordan disse bidragene bør veies mot andre politiske hensyn. Enda viktigere er spørsmålet om hvem som skal definere hva som kvalifiserer som god vitenskap, når alle vitenskapelige påstander involverer sosiale faktorer og er renset for bias.
