Antonio Beccadelli, kjent som Panormita etter sin hjemby Palermo, var en betydningsfull poet i renessansen. Han ble utnevnt til hoffpoet av hertug Filippo Maria Visconti i 1429 og fikk titelen poet laureate av keiser Sigismund i 1432. Beccadelli avsluttet sin karriere som panegyriker for kong Alfonso V av Aragon og Napoli, hvor han også etablerte den første renessanseakademiet. Hans debutverk, 'The Hermaphrodite', skrevet mellom 1425 og 1426 og dedikert til Cosimo de' Medici, vakte både beundring og kritikk. Beccadelli var en pioneer innen revitaliseringen av den latinske epigramformen, spesielt med tanke på dens evne til å uttrykke både kritikk og et sensuelt, utforskende språk. Verket, med sin åpenbare hyllest til synd - spesielt sodomi - resulterte i offentlige bål, trusler om ekskommunikasjon, og forbud fra bibliotek. Likevel oppnådde han en trofast tilhengerskare. 'The Hermaphrodite' blir ofte beskrevet som en 'verdig juvel i en dødsbo', et verk som kombinerer den komiske realismen fra italiensk folkevise med Martial's språk, og undersøker de mørkere aspektene av tidlig renessanse.
