I løpet av store deler av historien har fremmede ofte blitt klassifisert som barbarer og underlegne, sjelden som medmennesker. Forestillingen om en felles menneskehet var derfor motintuitiv og måtte oppfinnes. Siep Stuurman utforsker utviklingen av ideene om menneskelig likhet og ulikhet på tvers av kontinenter og sivilisasjoner, fra antikken til i dag. Til tross for menneskers dypt forankrede fordommer mot fremmede, har migrasjon og kulturell sammensmelting formet menneskelig erfaring siden de tidligste tider. Når reisende krysset grenser og kom i kontakt med ukjente folk og skikker, førte grenseopplevelser ikke bare til fiendtlighet, men også til empati og forståelse. Riker har søkt å sivilisere sine 'barbarer', men i alle historiske epoker har kritikere av imperier vært i stand til å forestille seg hvordan de undertrykte folkene ga lite avkall på den imperialistiske arroganse. Stuurman baserer seg på tanker fra en global samling av tenkere, som Homer, Konfucius, Herodot, den middelalderske muslimske lærde Ibn Khaldun og den haitiske forfatteren Antenor Firmin, blant andre.
