De tidlige romantikerne møtte motstand fra både kunstnere og akademikere, delvis fordi de utfordret den tradisjonelle oppfatningen om at filosofi og kunst måtte holdes adskilt. Mens den litterære komponenten av romantikken har vært gjenstand for studier og anerkjennelse de senere årene, har dens filosofiske aspekt blitt noe oversett. I "The Romantic Imperative", tar en av de mest anerkjente akademikerne fra romantikkens tidsalder, Frederick Beiser, for seg denne dynamiske bevegelsen på en måte som ikke bare gjenoppretter men også beriker forståelsen av dens opprinnelse, utvikling, mål og prestasjoner, samt dens vedvarende relevans i dagens samfunn. Beiser argumenterer for at poesi i realiteten er det generelle idealet for romantikerne, men kun dersom vi forstår poesi bredere enn bare som dikt; den representerer snarere alt menneskeskapt. Sett på denne måten blir poesi et revolusjonært ideal som krever – og fortsatt krever – at vi transformerer ikke bare litteratur og kritikk, men alle kunstformer og vitenskaper. Dette innebærer å bryte ned barrierene mellom kunst og liv, noe som inviterer til en dypere refleksjon over vår plass i kulturen.
