I boken 'Young Minds in Social Worlds' setter Katherine Nelson fokus på utviklingspsykologi med en fornyet vekt på utvikling og endring, snarere enn på fundamenter og kontinuitet. Nelson fremhever at barn bør sees ikke som vitenskapsfolk, men som medlemmer av en sosial tankeverden, hvor de ikke bare streber etter å forstå, men også etter å dele meningene sine med andre. Hvert barn er en del av et sosialt miljø, men deres opplevelser er private. Derfor argumenterer Nelson for at vi må studere barn innenfor rammen av deres relasjoner, interaktive språk og kulturen i hverdagen. Hun trekker filosofisk på pragmatisme og fenomenologi, og henter empiri fra et bredt spekter av utviklingsforskning. Med en skepsis mot arbeider som fokuserer på antatte medfødte evner og den nære forbindelsen mellom barn og voksnes kognitive former, tar hennes dynamiske rammeverk hensyn til hele systemer som utvikler seg over tid. Dette gir en sammenhengende fremstilling av sosial, kognitiv og språklig utvikling i de første fem årene av livet. Nelson argumenterer for at et barns inntreden i den sosiale verden er en kompleks og interaktiv prosess.
