Elizaveta Porodina vokste opp i Moskva, omgitt av brutalistiske bygninger og inspirert av sin mor, som tidlig introduserte henne for kunsten. Denne innflytelsen ble dypt lagret i underbevisstheten hennes, og kunst ble både en forlengelse og uttrykk for 'seg selv', noe som betyr at hvert eneste fotografi hun tar, kan betraktes som et selvportrett. Kunst har blitt, og forblir, en uunngåelig og integrert del av hennes liv. Med en akademisk bakgrunn i post-sovjetisk Russland og en interesse for emosjonell atferd, valgte Porodina å studere klinisk psykologi. Denne erfaringen, sammen med et ønske om dypere forståelse av seg selv, omgivelsene og andre, førte henne til fotografering. For Porodina er fotografering mer enn bare et verktøy; det er et medium som gir henne muligheten til å stimulere sinnet ved å vise frem snarere enn å si det, ettersom underbevisstheten heller ikke er verbal.
