Hver dag etter skolen ventet Mohammed El-Kurds bestemor på ham ved døren til hjemmet deres med en bukett jasmin. Hennes navn var Rifqa; hun var eldre enn Israel selv og et symbol på palestinsk motstandskraft. Med skarp humor og imponerende moralsk klarhet avdekker El-Kurd brutaliteten av israelsk kolonialisme. I sine dikt skildrer han Rifqas eksil fra Haifa og hans families nåværende plassmangel i Sheikh Jarrah, Jerusalem, og avdekker den sykliske og nådeløse grusomheten av Nakba. El-Kurds debutdiktverk viser på en overbevisende måte at den palestinske kampen er en revolusjon som krever seier.
