De fleste beretninger om den arabisk-israelske krigen i oktober 1973 fokuserer på at luftmakt ikke spilte en dominerende rolle. Den sterke og godt integrerte luftforsvaret fra Egypt og Syria førte til betydelige tap for det israelske luftforsvaret tidlig i konflikten. Dette ikke bare ødela Israels planer før krigen, men hindret også landet i å gi støtte til sine bakkestyrker. Gjennom en grundig gjennomgang av intervjuer med en rekke egyptiske deltakere, samt samtidige mediereporter og etterretningsrapporter, tegnes det derimot et helt annet bilde. I løpet av krigens gang utførte israelerne nemlig omfattende luftangrep på Port Said, som er den nordlige inngangen til Suezkanalen. I tillegg angrep de gjentatte ganger to betydelige egyptiske flybaser i Nildeltaet – el-Mansourah og Tanta – noe som førte til noen av de største luftkampene i denne konflikten. I Egypt fikk reaksjonen på disse angrepene et nesten legendarisk preg: ryktene om hvorvidt man hadde klart å stå imot det israelske luftangrepet.
