Den 25. april 1974 markerte den såkalte Neliknappen-revolusjonen en vendepunkt for uavhengighetsbevegelser i Portugals afrikanske kolonier som Angola, Mosambik og Guineabukta. Denne revolusjonen skapte et politisk maktvakuum som ulike fraksjoner raskt utnyttet for å etablere sin egen form for styre. Resultatet i Angola ble en borgerkrig som brøt ut i 1975 og skulle vedvare helt frem til 2002. Denne konflikten har i mange henseender likhetstrekk med den borgerkrigen som også herjet i nabolandet Den demokratiske republikken Kongo. Med så mye på spill for vestlige interesser, var det uunngåelig at intervenering ville bli nødvendig. I juli 1975 ga president Ford CIA grønt lys til å yte hemmelig støtte til den angolanske nasjonalliberasjonsfronten (FNLA) og den nasjonale unionen for total uavhengighet i Angola (UNITA). Samtidig tilbød Sør-Afrika militær støtte for å bekjempe den kubansk-støttede populistbevegelsen for Angolas frigjøring (MPLA), noe som ytterligere kompliserte situasjonen. Rookes gir en grundig analyse av disse hendelsene og hvordan de formet Angolas fremtid.
