I årene før Mexico ble med allierte under andre verdenskrig, opplevde mexicansk militærluftfart en betydelig vekst og en intens involvering i flere opprørsbevegelser og interne konflikter. Innføringen av luftfart i militærtjenesten fant sted under den revolusjonære perioden fra 1910 til 1920, og kulminerte i en blodig konfrontasjon mellom den påfølgende presidenten Don Venustiano Carranza og general Victoriano Huerta i 1913. Denne erfaringen førte til en forståelse av at en sterk militær styrke var avgjørende for opprettholdelse av intern sikkerhet, noe som resulterte i at militære styrker ble satt i aksjon ved nesten enhver anledning. Det mexicanske militærflyvåpenet bidro til å nedkjempe flere væpnede opprør, ofte ved å utøve en sterk psykologisk påvirkning på både opprørerne og sivilbefolkningen. Det var derfor ikke overraskende at i minst ett tilfelle forsøkte et væpnet opprør å anskaffe fly og rekruttere leiesoldatpiloter for å stå imot den føderale lufttjenesten. Denne boken tar for seg tre tiår med små opprør og de dramatiske endringene dette medførte for luftfartens rolle i Mexico.
