I perioden mellom slutten av den trettiårige krigen og den franske revolusjonen (1648-1789) var dødeligheten blant soldater i krig forårsaket av sykdom betydelig, med om lag 70-75 prosent av soldatene som mistet livet av sykdom i motsetning til direkte kamp. I løpet av denne halvannen hundreårsperioden doblet feltarmene seg i størrelse, samtidig som regimene ofte kjempet for begrensede territorielle gevinster. "Fluxes, Fevers and Fighting Men" av Padraig Lenihan belyser denne kritiske tiden i europeisk historie, der sykdommer like gjerne kunne være en fiende som kulene fra motstanderens våpen. Boken gir en dypere forståelse av de komplekse faktorene som påvirket krigsinnsatsen, ikke bare på slagmarken, men også i de sårbare leirene hvor sult og sykdom ofte krevde flere liv enn selve kampene.
