Denne publikasjonen undersøker Joan Mirós (1893–1983) veggkunst i lys av hans totale kunstnerskap. Mirós visjoner for storslåtte veggmalerier kan spores tilbake til hans verk fra 1920-tallet, samt inspirasjonen han hentet fra de nakne veggene i familien hjem i Montroig (Catalonia) og hans atelier i Paris. Miró prioriterte enkle og essensielle former, og betraktet veggen som selve essensen av sitt billedspråk. Med sine ufullkommenheter ble veggen utgangspunktet for bilder der Miró nøye dokumenterte dens materielle skjønnhet med stor oppmerksomhet på detaljer og en poetisk tilnærming. Boken, som også er knyttet til utstillingen ved Kunsthaus Zürich, fokuserer spesielt på veggmaleriet "Oiseaux qui s'envolent", som endelig får den evalueringen det fortjener. Den inneholder tekster fra anerkjente Miró-kjennere om hans seriearbeid, hans produksjon av keramikk og veggverk, sammen med upublisert materiale om opprinnelsen til hans berømte triptykksserie.
