Gjennom århundrene har arkeologisk praksis og betingelsene for kartlegging, mapping, utgraving og dokumentasjon i felten gjennomgått betydelige endringer. Ulike metoder har også sameksistert, ettersom institusjoner og organisasjoner utvikler sine egne prosedyrer. Valget av spesifikke metoder har dyptgripende konsekvenser for resultatene av utgravinger og undersøkelser. Tekniske og metodologiske endringer kan også påvirke den sosiale organiseringen av arbeid, som er en like viktig del av arkeologisk praksis. Men hvordan ble arkeologisk feltarbeid egentlig gjennomført, og hvorfor endres og varierer disse praksisene? Disse prosessene har sjelden vært fokus for vitenskapelige studier, muligens fordi de oppfattes som sekundære, distanserte fra eller bare ikke viktige for de arkeologiske resultatene. I dette verket løfter forfatterne ulike temaer fra tidligere arkeologisk feltarbeid, som sosial organisering, samt de politiske, samfunnsmessige og økonomiske implikasjonene av disse praksisene.
