Forkynnelse har alltid vært et av de viktigste middel som Den hellige ånd har brukt, og fortsetter å bruke, for å fornye livene i Kirken. Denne betydningen gir forkynnelsen en spesiell prioritet. Jesus etablerte denne prioriteten, som ble videreført av de tidlige apostlene og Kirke-Fedrene, og inkorporert i selve liturgien. Vi blir derfor oppfordret til å 'forkynne ordet... i tide og utide' (2 Tim 4,2) og 'riktig håndtere sannhetens ord' (2 Tim 2,15). Mot slutten av anaforen eller den eukaristiske kanon, minnes presten de hellige ortodokse patriarkene og den lokale biskopen, mens han ber Gud om å 'gi dem til dine hellige kirker... å korrekt definere ditt sannhets ord.' På denne måten opprettholder og proklamerer forkynnelsen troen som 'en gang ble overgitt til de hellige,' og dette utgjør en sentral rolle i den guddommelige frelsesplanen. Selv om boken er rettet primært mot dem som forkynner eller ønsker å forkynne Guds ord, tilbyr denne fremstillingen langt mer i åndelig veiledning.
