En varm vind kom stille fra sør, myk og søt, og beveget seg gjennom ripplene langs elven med grålige bølger. Foran vinden kom en hund, som trådte oppover veien med en fuktig rosa tunge og en krumbøyd gangart. Midt på Clapton-brua stoppet han opp, skannet veien med sine våkne øyne, før han klappet bakbeina mot sitt eget legeme og begav seg mot byen. De latterlige ropene som forfulgte ham langs Warwick-veien, synes ikke å avta, men ble snarere til en uuttømmelig ekko av liv og bevegelse.
