«Human, All Too Human», utgitt i 1878, representerer et viktig vendepunkt i Friedrich Nietzsches liv og filosofi. Boken ble til etter at Nietzsche avsluttet vennskapet med Richard Wagner og måtte trekke seg fra akademisk liv på grunn av helseproblemer. Dette verket kan i stor grad sees som et monument over hans personlige krise, men det er også et uttrykk for hans modning som filosof. Her forkaster han den tyske romantikken, slik den ble fremmet av Wagner og Schopenhauer, og vender i stedet tilbake til inspirasjonen fra den franske opplysningstiden. Nietzsche presenterer sine grublinger i form av 638 skarpe aforismer som berører en rekke temaer, fra kunst til arroganse, fra kjedsomhet til lidenskap, samt fra vitenskap til forfengelighet, og fra kvinner til ungdom. Boken inneholder frøene til begreper som senere skulle bli avgjørende i Nietzsches filosofi, inkludert viljen til makt og nødvendigheten av å overskride konvensjonell kristen moral. Resultatet er et av hjørnesteinene i hans livsverk, og gir en dyp innsikt i menneskets tilstand og den utfordrende naturen av fri vilje og selvinnsikt.
