Beckett, Lacan and the Voice

Boken «Beckett, Lacan and the Voice» undersøker hvordan stemmen trer frem som en gjennomgående komponent i Beckett's forfatterskap, og definerer både rommet og strukturen i hans verk. Denne stemmen, som stammer fra en ubestemmelig kilde utenfor både fortelleren og karakterene, gjennomtrenger de ordene de ytrer. Den fremstår som både vedvarende og av og til voldsomt påtrengende, samtidig som den også kan fungere som en beroligende tilstedeværelse. Den litterære skapelsen tvinges til å forvandle den belastningen stemmen påfører til et livgivende forhold til språket. I denne utforskningen blir Lacansk psykoanalyse benyttet som et redskap for å nærme seg de mange og grunnleggende paradoksale sidene ved stemmen, sett i lys av språket som danner den vitale forbindelsen mellom subjektet og eksistensen. I motsetning til å pålegge et stivt og rent abstrakt rammeverk, har dette studiet som mål å fremheve singulariteten og kompleksiteten i Beckett's verk, samtidig som det skisserer et potensielt omfattende felt for videre forskning.