Boken 'Iceland's 1100 Years' gir leseren en fascinerende innsikt i historien til et samfunn som ligger på kanten av Europa, og som har kjempet for å oppnå dimensjonen og velstanden til en ordentlig stat. Island skiller seg ut blant europeiske samfunn ved at det ble grunnlagt så sent som under vikingtiden og klarte å eksistere i flere århundrer uten en sentral makt, selv etter at kristendommen innførte skriftens kunst. Dette var sagatiden, en epoke hvor sagaene ikke bare fungerer som litteratur, men også som en sjelden kilde til kunnskap om et statsløst samfunn. I kontrast til det blomstrende samfunnet som skildres i sagaene, ser det ut til at det tidligmoderne Island var preget av ekstrem fattigdom og elendighet. Det er en utfordring å vurdere om forverringen skyldtes utenlandsk styre, et kaldere klima, eller en uheldig intern maktstruktur. Var den såkalte gullalderen kanskje en oppfinnelse av 1800-tallets nasjonalister? Island omfavnet nasjonalismen raskt og grundig, og i midten av det nittende århundre satte omkring 60 000 innbyggere, for det meste fattige bønder, i gang sin kamp for selvstyre.
