I Thure Erik Lunds roman "Identitet" smelter liv og skriving sammen, der litteratur og landbruk veves inn i en helhetlig tekst. For hvilke lag skjuler egentlig skriften? Er det en klar distinksjon mellom tilværelsen som småbruker og det å være forfatter? Spørsmålet om identitet dukker opp, og det stilles i et landskap preget av både fysiske og mentale begrensninger. Hallandsåsingene, en uvanlig slekt, fremstilles med alle sine mangler: de er både brautende og feige, hissige og æreløse, med et komplisert forhold til kvinner. I sentrum av fortellingen finner vi jeg-fortelleren, som anser seg selv som den siste av sin slekt. Han beskriver seg som en halvkriminell, selvutslettende karakter, preget av en blanding av ydmykhet og hovmod. Mens andre familiemedlemmer har tilpasset seg bygdas normale liv, holder han fast ved sitt lille småbruk sammen med sin samboer Maria. Tidligere har han skrevet romaner ansett som geniale av noen, men nå har han avsluttet det kreative prosjektet. Han trenger ikke lenger publisitet for å føle seg levende. I stedet opplever han hverdagen som en vanlig mann, samtidig som han bærer på sine uuttalte teorier om verdens oppbygning, teorier som han verken ønsker å dele med verden eller med Maria. Isolert i bryggerhuset, gir han seg hen til en endeløs skriving av en tekstmasse som aldri vil se dagens lys – så lenge han er i live. Likevel plager han seg selv med en ubehagelig følelse av at det finnes noen usynlige hender som sniker seg rundt og retter på hans ord.
