I romanet «Il collegio delle ragazze perdute» tar leserne med inn i en verden fylt med kontraster og sterke følelser. Hovedpersonen, Ofelia, er en del av en eksklusiv jentekole, hvor hun tilhører den privilegerte gruppen kjent som Ninfee. Som datter av kjente foreldre lever hun et liv av overflod, men finner seg snart fanget i den overfladiske kulturen som omgir henne. Motsetningen til Ninfee er gruppen kjent som Perdute, som består av talentfulle jenter fra vanskeligstilte familier. Disse jentene blir latterliggjort og ydmyket av Ninfee-gruppen. Ofelia har alltid følt på presset til å adlyde Normene innenfor denne hierarkiske strukturen, men hennes nysgjerrighet og beundring for en av Perdute-jentene, Alexandra Nanskij—også kjent som Ghepardo Bianco—vekker noe i henne. Alexandra, som er en kunstner med en unik stil og en forkjærlighet for å kle seg i herremote, blir et symbol på frihet og opprør for Ofelia. Da Ofelia bryter reglene for å utvikle et vennskap med Alexandra, blir det snart klart at følelsene mellom dem går dypere. Deres hemmelige kjærlighet setter dem på en risikabel vei, der både glede og fare følger i deres fotspor. Boken skildrer med stor innsikt det intense båndet mellom de to jentene og de utfordringene de møter i en verden hvor klasse, fordommer og kjærlighet kolliderer. Med en uforglemmelig beskrivelse av et øyeblikk fylt av lidenskap—"Buten sprakk som tusen krystaller"—blir leseren dratt inn i en historie om selvoppdagelse og mot i møte med samfunnets forventninger.
