På 1930-tallet ble det polske språket, gjennom prosaen til Bruno Schulz (1892–1942), et verktøy for en dyp utforskning av den moderne jødiske erfaringen. I motsetning til mange av sine galisiske jødiske kolleger som valgte å skrive på jiddisch, omfavnet Schulz det polske språket for å undersøke sin egen og sin generasjons tilknytning til den øst-europeiske jødiske tolketradisjonen. Han dykket ned i refleksjoner rundt golus eller eksil, som ikke bare er en tilstand for individet og det jødiske fellesskapet, men også for språket og materien selv. Denne studien, som bygger på nye arkivfunn, utforsker Schulz' diasporiske jødiske modernisme som et eksempel på de kreative og temporære poetiske formene som oppsto på tidligere habsburgsk territorium, i skjæringspunktet mellom imperium og nasjonalstat.
