På 1930-tallet benyttet Bruno Schulz (1892–1942) det polske språket som et verktøy for å utforske den moderne jødiske erfaringen på en dyp måte. Mens mange av hans galisiske jødiske kolleger valgte å skrive på jiddisch, ønsket Schulz å utforske sitt forhold til den øst-europeiske jødiske ekségesetradisjonen gjennom det polske språket. Han dykket ned i temaet golus, eller eksil, ikke bare som en tilstand som påvirker enkeltmennesket og det jødiske samfunnet, men også som en essensiell del av språk og materie. Denne studien, som er basert på nye arkivfunn, analyserer Schulz's diaspora-jødiske modernisme og demonstrerer de kreative og tidvis flyktige poetiske formene som oppsto på det tidligere habsburgske territoriet, i en kritisk periode med overganger fra imperium til nasjonalstat.
