I boken "Pious Nietzsche" presenterer Bruce Ellis Benson en overraskende tese: Nietzsche var ikke en gudløs nihilist, men derimot dypt religiøs. Hvordan kan Nietzsche bekrefte liv og tro midt i en tid preget av dekadanse og forfall? Benson gjør grundige analyser av Nietzsches liv og undersøker hans syn på tre fremtredende dekadenter: Sokrates, Wagner og Paulus, for å forstå hans pietistiske vending. En sentral del av denne forståelsen er Bensons tolkning av den sterke innflytelsen musikk har på den menneskelige sjelen, noe Nietzsche selv fremhevet. Benson argumenterer for at Nietzsches improvisasjoner på pianoet symboliserte den dionysiske, frenetiske og ekstatiske tilstanden han strakte seg etter, men som han til slutt ikke klarte å oppnå før han gikk inn i sin mentale nedgang. Med sine dype innsikter i spørsmål knyttet til tro, dekadanse og transcendentale opplevelser, utgjør denne boken et betydningsfullt bidrag til studiet av Nietzsche, filosofi og religion.
