I denne banebrytende studien viser Susan Gubar hvordan Theodor Adornos kjente påstand om at det er umulig å skrive poesi etter Holocaust, paradoksalt nok, har inspirert en pågående litterær tradisjon. I perioden fra 1960-tallet frem til i dag, har mange samtidsforfattere konfrontert de personlige og politiske, etiske og estetiske konsekvensene av katastrofen, samtidig som Shoah har blitt en mer fjern del av den europeiske fortiden. Gjennom å uttrykke seg om, eller til og med som de døde, beskriver disse dikterne hva det innebærer å sitere, omforme, konsumere eller misunne de traumatiske minnene fra en tidligere generasjon. Denne gripende meditasjonen av en fremtredende feministisk kritiker finner i poesien et middel til empati som kan hjelpe oss med å ta til oss det vi glemmer på vår egen bekostning.
